Norge er i sorg.
Fredag kom sjokket vi alle hadde håpet på at vi alle aldri skulle få høre. En bombe hadde gått av i Oslo. Panisk sjekket alle om kjente og nære var i god behold. Noen fikk grusomme meldinger, de fleste slapp. Ytterst få var skadet, og man regnet med at man hadde sluppet lett unna.
Vi kunne ikke hatt mer feil.
Ting hadde akkurat begynt. En grusom manns visjon brakte ham til Utøya, hvor han ville levere et politisk budskap. Blekket skulle være blodet til unge, politiske engasjerte. Utkledd som en politimann i tjeneste hadde han lokket ungdommene til seg før han brutalt og kaldblodig skjøt dem ned.
Når jeg skriver dette (Mandag 01.44 a.m) så er det 86 bekreftet døde fra Utøya. Mange er fortsatt savnet. Deriblant en god venn som står oss veldig nær.
Man tror aldri det skal skje med deg. Man er på en måte skjermet mot grusomhetene i verden. Sånt skjer bare med andre. Da jeg hørte at ... var på Utøya ble jeg først grepet av frykt. Da et vitne forklarte at han hadde sett 20 til 30 døde håpet jeg han hadde brutalt feil. Det hadde han. I stedet dreide det seg om flere.
Time etter time har jeg sittet her å ventet på nyheter. Oppdatering. Siste ord. Alt for å høre navnet hennes nevnt et eller annet sted. i 3 dager, har det vært stille. Det er mange tanker som går gjennom hodet på en, når skjebnen til noen man er glad i er usikker. Selv har jeg grått, vært sint, tilbaketrukken og redd. Man tenker over minner, siste gang man så personen. Sist jeg så henne husker jeg å tenke: "Hun virker så lykkelig." Og jeg var glad. Glad fordi at dette hadde hun fortjent så mye, etter alt hun hadde vært igjennom. Jeg husker vi diskuterte eksamenskarakteren hennes. Fremtiden.
Flere fantastiske mennesker er foreløpig savnet, men ingen er som du. Du har lært meg så ufattelig mye, om selvtillit, om å være deg selv. Om å aldri gi opp. Jeg husker deg fra langt tilbake, fra tiden før den du er nå. Jeg har sett hvordan du har utviklet deg til en selvstendig, og modig jente. Uansett hvor mørkt du hadde det, du kjempet din vei igjennom. Og du vant alltid. Du ga aldri opp.
Derfor gir ikke jeg opp. Jeg holder håpet oppe. Venter. Venter på at du kommer hjem.
Vi savner deg alle så ufattelig mye. Det er på tide å krype frem.
Kom hjem.
-Einar Mathisen